Andreas Öhman
Snäckors Sorl
28.11. – 20.12.2020
Det er et visst brus over tittelen Snäckors Sorl. Et lite et av pinlig berøring, den typen man erfarer når man konfronteres med poetiske klisjéer, anakronistisk høystemthet. Og dessuten bruset vi alle sikkert husker fra å plassere et skjell mot øret og lytter til blodets bølginger. Et artig triks for barn – og for voksne som lengter etter oseanfølelsen: Så drivs vi, vilsna själar, fram / från lägerbål till lägerbål, / vet ingenting om nästa rast / och ingenting om resans mål, / men känner att vårt hjärta dras / oemotståndligt utan val / in mot ett okänt hemmets hav, / som sorlar djupt i snäckans skal Jeg skal ikke påstå å vite hva som bruste i Karin Boyes blod da hun en aprilnatt gikk ut i skauen i Alingsås, kun ikledd nattkjole, for å dø i ensomhet som en såret katt. Derimot var jeg i min fortid en lengselsfull skandinavisk tenåring, ergo Boye-belest. Jeg tør påstå at lengsel, ofte den uten noe egentlig objekt – selve sorlet – er et viktig motiv i forfatterskapet. I Boyes ellers vektløse, elegante, sorgmettede språk, dukker altså lyriske platityder opp, konkyliers brus, eller snäckors sorl. Så også i novellen Bebådelse fra samlingen Snäckors Sorl (1941). Andreas Öhman sendte den til oss under forberedelsene til hans utstilling på Destiny's. I novellen møter vi en søster og bror fra en pietistisk vest-svensk familie, i tiden rundt utbruddet av en stor krig. De er en lengtende duo i en familie som ellers nok ikke skikker seg for det dennesidige liv. Broren blir ikke los slik foreldrene ønsker, men søker seg heller uttaskjærs som sjømann. Søsteren får plass som tjenestepike hos en sosialt liberal Stockholmskvinne fra borgerskapet. Når broren vender tilbake til hjemstedet etter krigens utbrudd, er han forandret. Han lengter ikke lenger ut, plukker ikke lenger opp den hemmelige snäckan for å lytte til sorlet. I stedet vandrer han i hjemtraktene, svabergene rundt var «lekplatser och arbetsplatser, som han gick omkring och liksom samlade i själen». Hjemsted, tradisjon og lengsel sedimenteres i sinnet til noen og enhver, skulle jeg påstå. Når jeg kikker på Andreas' utstilling på Destiny's, framstår den som tverrsnitt av ulike estetiske tradisjoner, fra utformingen av nødtørftigheter som lysestaker, til elegante, kunsthistoriske pastisjer. I tre større maleri fnner vi morganatiske ekteskap mellom toile F 60-lerret og husmannskultur. Lerretene med pastellkritt og gesso er kulørt som for et lystslott, en renessansekomedie, Memphis studios tekstildesign – eller heftig bemalte gjestestuer fra Telemark. Repetitive multer, sneglehus og frøkapsler fører tankene til bondestandens dekortradisjoner, rosemaleri eller utskjæringene i gamle Bohuslänskirker. Det forenklede perspektivet i maleriene skaper en følelse av romlighet, som var i i en hall eller en katedral, mens titler og signatur snirkler seg vertikalt nedover randene. Rutemønsteret gjentas i kvadratiske, monokrome relieff og maleri av leirplasser og natur, presentert på galleriets gulv. Et brennende bivokslys klypes fast i en såkalt fantestake, en enklere, fattigsligere, versjon av bronse- og messinglysestaker. Og i vinduskarmen, ut mot Alexander Kiellands plass og vintergustne fotgjengere: en snäcka, et sneglehus i ensom majestet. Lurer på hva slags sorl som låter.