Ane Kvåle
Presting til koret
18.08.17 – 20.08.17
«Jeg lurer på når han begynte å se seg selv.» Hun ville også. Se og bli… Sin egen produsent. Hun internaliserte tingene. Brukte synet som forbindelse mellom innside og utside. Tilbakemeldingene var så gode at hun begynte å bruke det til alt.
«En som ser.» Hun så det for seg. Absorberte alt. Stjal alt. Utførte ritene som var nødvendig for å komme til syne. «Bli Den Ene heller enn ingenting.»
Hun kunne lage seg selv på nytt. Hver dag. Se seg selv til. Ikke en ny versjon av den som var i går. For den som var i går var ikke én og den i dag er heller ikke én. Så, aldri ny, men annet. Ekstatisk i sin tarvelighet.
Etterpå. Hun sa: «Jeg er en elendig maskin. Fra nå av skal jeg være innside og utside. En uavbrutt kropp. Ikke en kropp engang. Jeg står og holder. Forlater, går og åpner. Jeg trenger ikke et vindu lenger.»
