Ina Porselius
I min mammas trädgård
16.8.19–15.09.19
Anita Porselius har arbeidet som assistentsykepleier hele sitt yrkesaktive liv. Hun bor alene i et leierekkehus med hage i Visby på Gotland. På sommeren oppholder hun seg så mye som mulig der ute. Bildene i Ina Porselius' nye film "I min mammas trädgård" vitner om dette. Plantene er omsorgsfullt pleiet, vi ser sittegrupper og parasoller, alt man trenger for å kunne nyte sin tilmålte fritid når jobb forefallende husarbeid er unnagjort.
Ina Porselius er nyutdannet kunstner med Magistergrad i film fra Akademin Valand og Mastergrad fra Kunstakademiet i Oslo og. Hun bor med samboer i Redbergsplatsen i Gøteborg, et liv en sju timers biltur og en klar klassereise unna barndomshjemmet i Visby.
I filmen utforskes klasseforskjellen innad i kunstnerens umiddelbare familie med kunst som okular. Anitas forhold til- og forståelse av kunst og kunstens vesen, og hennes selvforståelse som publikummer spørres fram av Ina og hennes kollega, kunstneren Gabriella Forzelius. Publikum får vite at Ina har bedt Gabriella om å framføre en performance for Anita, "in the comfort of her own home", som det heter.
Under forberedelsene til performancen bor også Gabriella i Anitas hjem. Ina forklarer at hun ønsket å vise Gabriellas kunst for Anita nettopp fordi de er så ulike som typer. Gabriellas performance er språkløs og uten tradisjonelt narrativ, en rekke koreografiske handlinger uten andre synlige formål enn handlingen selv. Anita er en praktisk og pragmatisk person, forteller Ina. I fire dager tilbringer Anita og Gabriella tid sammen ute i hagen og lærer hverandre å kjenne gjennom spørsmål som: hva er din favorittfarge? Og: har du vært på utstilling før? Anita forteller om den gangen hun har vært på kunstutstilling før, da hun så Salvador Dalí på Moderna Museet. Ble du inspirert? Spør Gabriella.
Ina forteller at hun hadde forventet at moren skulle reagere sterkere på Gabriellas performance. Kanhende at hun ville synes den var vanskelig å forstå, uten forutgående kunnskap om hverken performance eller samtidskunst. Hva den kulturelle eliten som Ina tilhører har av forventninger til- og fordommer mot et uskolert publikum, eller hva det vil si å ha forutgående oppfatninger om hvordan noen vil reagere på kunstuttrykk, undersøkes ikke videre, men henger i luften ved filmens slutt. Under Gabriellas performance framstår Anita som en meget oppmerksom og konsentrert publikummer. Hun observerer det som utspiller seg med et påtagelig alvor. Til sin datter hadde hun fortalt at hun hadde trodd at hun ville synes forestillingen var morsom, men da hun så den, syntes hun snarere den var sørgmodig. Opplevelsen hennes av verket brøt med både hennes egne og Inas forventninger.